At vi har en hvithetsnorm i samfunnet vises på et utall forskjellige måter. Et eksempel som kanskje kan virke uskyldig, er plastre og fargeblyanter som blir beskrevet som “hudfarget”. Da er spørsmålet: “hudfarget” for hvem? Hvem er plasteret laget for, og hvem er glemt? Hvithetsnorm handler ikke bare om plastre, men også om fordommer og stereotypier. Hvithet blir ofte tenkt på som det universelle, noe som ikke legges merke til. Samtidig gjør det at det å ikke være hvit er noe som legges merke til.
Hvithetsnormen kommer også til uttrykk når skribenter, juryer eller komiteer uten videre plasserer en artist med mørk hud i “verdensmusikk”- eller “urban”-sjangeren. Hvithetsnormen har gjort at artistenes utseende har preget hvordan musikken oppfattes.
I kulturlivet kan det være nyttig å reflektere rundt hvordan ideer om god kultur, om høy- og lavkultur, kan være preget av hvithetsnorm. Det vi i dag regner som høykultur har røtter langt tilbake i historien. Hvilke normer preget byggingen av finkultur? Hvilke artister og kunstneriske bidrag synliggjøres i historiebøkene, og hvilke overses? Hvilke sjangre har status i dag?